CCS-prosjektet Langskip er det første av sitt slag i verden, og det eneste CCS-prosjektet under bygging i Europa. Prosjektet består av de to fangstaktørene Heidelberg Materials (kvotepliktig sektor) og Hafslund Oslo Celsio (ikke-kvotepliktig sektor) og transport- og lagringsaktøren Northern Lights. Å være det første prosjektet i sitt slag byr på utfordringer når det gjelder lover og regler. Regelverket har ikke vært tilpasset denne typen industri, hverken i Norge, EU eller gjennom bilaterale avtaler.

Langskip er komplisert når det gjelder regelverket blant annet fordi prosjektet inkluderer CO₂ fra kvotepliktig og ikke-kvotepliktige sektorer. I tillegg transporteres flytende CO₂ i denne CCS-kjeden med lastebiler og skip, mens reguleringene som finnes har forutsatt transport med rør.

Ansvar for overvåkning og rapportering

Meningen med CCS er å eliminere CO₂-utslippene til atmosfæren slik at vi kan redusere den globale oppvarmingen. For de kommersielle aktørene i kjeden vil verdien knytte seg til CO₂’en som blir lagret. Det er derfor viktig å overvåke mengden CO₂ som blir fanget, og eventuell mengde CO₂ som lekker ut i CCS-kjeden.

Når vi snakker om hvem som har ansvaret for «CO₂ i kjeden», handler det om ansvaret for overvåkning og rapportering av mengden CO₂ som forflyttes, og eventuelle lekkasjer underveis. I Langskip er det de tre industriaktørene Heidelberg Materials, Celsio og Northern Lights som har ansvaret for overvåkningen og rapporteringen til norske myndigheter, men de har ansvaret for ulike deler av kjeden. Norske myndigheter må videre rapportere dette i tråd med gjeldende internasjonale avtaler.

Regelverk ved kvotepliktig sektor

Ifølge en norsk tolkning av EUs Monitoring and Reporting Regulations vil karbonfangstaktørene kunne trekke fra CO₂ i utslippsregnskapet sitt når CO₂’en er overført fra CO₂-transportskipet til mottaksterminalen i Øygarden, på vestkysten av Norge. Europakommisjonen har sluttet seg til denne tolkningen av loven.

For karbonfangstaktøren Heidelberg Materials betyr det at de ikke kan trekke fra CO₂ i utslippsregnskapet sitt før karbondioksidet er overført fra skipet til mottaksterminalen og Northern Lights har utstedt en attest for mengden CO₂ som er levert. Ifølge EUs ETS-direktiv vil ikke Heidelberg Materials få godkjent fratrekk fra utslipp for eventuell lekket CO₂ under transport.

Under forhandlingene med staten gjorde Heidelberg Materials det klart at det var uakseptabelt å risikere økonomisk tap på grunn av lekkasje fra et skip som Heidelberg Materials ikke drifter selv. Det ble derfor inngått en avtale om at Northern Lights og staten vil dekke kostnadene ved en eventuell CO₂-lekkasje fra skipet.

Regelverk ved ikke-kvotepliktig sektor

Hafslund Oslo Celsio er den andre fangstaktøren i Langskip, og skal fange CO₂ fra et avfallsforbrenningsanlegg i Oslo-området. Celsio er ikke underlagt reglene i EUs ETS-direktiv fordi anlegget er en del av ikke-kvotepliktig sektor.

CO₂’en Celsio fanger vil bli transportert med lastebiler til et midlertidig lager ved Oslo havn. Derfra vil CO₂’en bli lastet over i CO₂-transportskip som blir driftet av Northern Lights. Hverken lastebilene eller skipene er foreløpig regulert under EUs ETS-direktiv.

Når CO₂’en fra Celsio har ankommet mottaksterminalen til Northern Lights i Øygarden er all CO₂’en regulert under ETS-regelverket på samme måte som for Heidelberg Materials.

Transport- og lagringsaktøren

Bortsett fra skipstransporten er alle aktivitetene til Northern Lights (mottaksterminal, rørgaten, injeksjonsbrønnen og lagringsområdet) underlagt EUs ETS-direktiv. Her er det avklart at Northern Lights er ansvarlig for en eventuell lekkasje. Ved en eventuell lekkasje vil kostnaden bli delt mellom Northern Lights og staten etter en egen avtale om kostnadsdeling for volumene i Langskip-prosjektet.

Kommersielle kunder

Ved siden av å transportere og lagre CO₂ fra karbonfangstaktørene Heidelberg Materials og Celsio, har Northern Lights ytterligere kapasitet. De har derfor mulighet til å inngå avtaler med andre aktører om transport og lagring av CO₂. Ansvaret for CO₂ som blir levert til Northern Lights sine skip fra kunder i Norge og utlandet vil i prinsippet bli regulert på samme måte som for Heidelberg Materials og Celsio. Det må inngås egne avtaler om ikke karbonfangstaktøren skal ha ansvaret for CO₂ i transportleddet, da dette ikke dekkes av EUs ETS-direktiv.  Her er imidlertid regelverket under utvikling. I et forslag fra EU-kommisjonen, som støttes av Rådet og parlamentet, foreslås det at all transport av CO₂ til lagringsformål, bør defineres som kvotepliktige aktiviteter. Forslaget er imidlertid enda ikke vedtatt.

Det er komplisert når CO₂ skal transporteres over landegrenser. I tillegg til å definere hvem som har ansvaret på et kommersielt plan er det i tillegg et behov for å definere hvem som har ansvaret i landene som er involvert. For på hvilket punkt blir ansvaret for en lekkasje av CO₂ under transport overført fra ett land til ett annet? Dette spørsmålet må avklares og defineres, for eksempel i bilaterale avtaler mellom landene. Dette må derfor være på plass før oppstarten av en kommersiell CCS-kjede mellom en ny kunde og Northern Lights.

Artikkelen er skrevet med bakgrunn i rapporten «Regulatory lessons learned from Longship», som er basert på de erfaringene man har gjort seg i Langskip-prosjektet.