Karbonfangst og lagring (CCS) er ett av tiltakene som FNs klimapanel mener blir nødvendig for å få ned klimagassutslippene tilstrekkelig. I 2020 ble CCS-prosjektet Langskip vedtatt i Stortinget, som det første av sitt slag i verden. Det førte også med seg utfordringer når det gjaldt lover og regelverk. Regelverket har ikke vært anvendt på denne typen industri, hverken i Norge eller EU.

Gjennom arbeidet med Langskip har en del av det regulatoriske kommet på plass, og det er også inngått avtaler mellom staten og hver enkelt industriaktør som er en del av Langskip. Rapporten Regulatory lessons learned from Longship er skrevet av Gassnova, og tar for seg de regulatoriske utfordringene og problemstillingene man har møtt på i Langskip, og hvordan disse har blitt håndtert.

Måling av CO₂

Ett av områdene rapporten ser på er hvordan CO₂ skal måles i transportkjeden. Transportkjeden strekker seg fra CO₂ blir overført fra fangstaktørens mellomlagringstanker på land til spesialbygde skip, og frem til CO₂’en er overført til lageret på norsk sokkel.  

I transportkjeden til Langskip blir både CO₂’ens kvalitet og kvantitet målt gjennom flere målepunkter. Meningen med flere av målingene er kontroll av prosessene i transportkjeden, i tillegg til at det totale volumet av CO₂ blir målt to ganger mellom fangstaktøren og lageret.

Den første målingen utføres når CO₂’en blir overført fra fangstaktørens mellomlagringstanker til tankskipene. Når CO₂ overføres fra tankene på kaien til skipet, blir mengden CO₂ som overføres kalkulert ut fra målinger i skipets tanker ved overføringens start og slutt. Målingen av mengde CO₂ blir gjort på denne måten fordi mengden i mellomlagringstankene påvirkes av at systemet fortsetter å fange CO₂ som tilføres tankene samtidig som det gjøres overføring fra mellomlagringstankene til skipet. I tillegg kommer det noe gassretur fra skipet. Det er derfor skipets volum av CO₂ før og etter lasting som legges til grunn for målingen av mengde CO₂ som fangstaktøren melder inn til staten.  I henhold til avtalene mellom staten og industriaktørene vil dette være den formelle mengden av volum av CO₂ som er overført mellom fangstaktøren og transport- og lagringsaktøren. 

Den andre målingen av CO₂ i transportkjeden foretas når CO₂’en blir overført fra skipet til mottaksterminalen. Målingen av det totale volumet av CO₂ blir målt to ganger for å overvåke at ikke CO₂ lekker ut under transport.

Kompensasjon for volum av CO₂

Avtalene mellom fangstaktørene i Langskip og den norske stat spesifiserer at fangstaktørene vil bli kompensert for det volumet av CO₂ som har blitt målt overført til skipet. Skipet, som CO₂’en blir overført til, har et spesialbygget målesystem som måler endringer i CO₂’ens flytende nivå i skipets tanker, justert for blant annet CO₂’ens komposisjon, trykk og temperatur.

Avtalene mellom staten og fangstaktøren krever at fangstaktøren måler tettheten i den flytende CO₂’en slik at det kan kalkuleres hvor stor mengde flytende CO₂ som blir lastet over til skipet. Nøyaktigheten i målesystemet har blitt estimert til å ha godt under 2,5% feilmargin, noe som er innenfor kravene i EUs Monitoring and Reporting Regulations. Prinsippet for denne typen mengdemåling likner systemet som brukes til handel for å måle andre typer flytende gasser, for eksempel LPG.

Det kan leses mer om måling av mengden CO₂ i transportkjeden i kapittel 5 i rapporten.

Artikkelen er skrevet ut fra Gassnovas rapport «Regulatory lessons learned from Longship», som er basert på de erfaringene man har gjort seg med lover og regelverk i CCS-prosjektet Langskip. Langskip består av de to fangstaktørene Heidelberg Materials og Hafslund Oslo Celsio og transport- og lagringsaktøren Northern Lights.