Langskip er et av de første prosjektene for CCS i verden som utvikler en infrastruktur som har kapasitet til å lagre betydelige mengder CO₂ fra flere land. Med Langskip går Norge helt i front i utviklingen av en teknologi som kan bli avgjørende for å nå klimamålene. Prosjektet skal demonstrere at CCS er trygt og mulig, samt legge til rette for læring og kostnadsreduksjoner for etterfølgende prosjekter.

Historien om Langskip-prosjektet

Høsten 2018 ble det besluttet å gå videre med fullskala-arbeidet, og både fangstprosjektene til Hafslund Oslo Celsio og Heidelberg Materials fikk gjennomføre forprosjektering. I tillegg fikk Equinor, Shell og TotalEnergies, gjennom partnerskapet Northern Lights, gjennomføre forprosjektering av transport- og lagerprosjektet.

Arbeidet med gevinstrealisering og kunnskapsdeling har stått sentralt i Gassnovas og industriaktørenes arbeid. En viktig del av arbeidet har vært å vise at det norske fullskalaprosjektet kan bidra til å utløse flere CCS-prosjekter i Europa.

Hafslund Oslo Celsio og Heidelberg Materials leverte sine forprosjekteringsrapport senhøsten 2019. Forprosjekteringen av transport og lagring var ferdig i første kvartal 2020, og i mai samme år leverte Northern Lights-partnerskapet sin plan for utbygging av transport- og lagringsdelen av fullskalaprosjektet. Gassnovas rapporter fra forprosjektfasen, inkludert en evaluering av fangstprosjektene, ble også levert til Olje- og energidepartementet (OED) før sommeren 2020. Rapportene inngår som en viktig del av myndighetenes underlag for beslutning.

21. september 2020 lanserte regjeringen CCS-prosjektet «Langskip». I januar 2021 ble prosjektet vedtatt av Stortinget.

Noe av det du kan lese i tidslinje for Langskip

I tidslinjen for Langskip kan man se hva som har skjedd i prosjektet fra oppstarten til nå. Det blir kontinuerlig bli lagt ut viktige hendelser i Langskip-prosjektet.
Her finner du også mulighetsstudier, konseptstudier og analyser som understøtter grunnlaget for investeringsbeslutningen for Langskip. I tillegg er det også linket til rapportene «Lessons learned» og «Regulatorisk læring».

CCS-prosjektet som til slutt resulterte i Langskip, ble utviklet gjennom mange faser og pågikk over mange år. Startskuddet for det som senere ble til Langskip, startet med idéstudien fra 2015. Senere er det gjennomført en mulighetsstudie (2016), konseptstudier (2017) og forprosjektstudier (2019) før Stortinget vedtok å gjennomføre prosjektet i 2020. Alle studiene er publisert på CCSNorway.

Gassnovas idéstudie identifiserer flere utslippskilder og lagerlokasjoner som kunne være teknisk egnet for CO₂-håndtering og industrielle aktører som kunne være interessert i å delta i videre mulighetsstudier. De industrielle aktørene ga også innspill til staten om hvilke rammevilkår som mente var nødvendige. Det har vært en betydelig utvikling i norsk og internasjonal klimapolitikk de siste årene, 2015 og innspillene som gis i studien må ses i lys av at de er gitt i 2015.

Idéstudien fra 2015 kan du lese her.

Unik tilnærming har gitt gradvis tillit

Langskip-prosjektet er utviklet gjennom en trinnvis prosjektutviklingsprosess, med flere beslutningspunkter for både industri og stat. Gassnova mener denne tilnærmingen har vært medvirkende til gradvis å bygge tillit mellom offentlig og privat sektor før endelige investeringsbeslutninger ble tatt. I løpet av prosjektutviklingsprosessen har både industriprosjektene og statsstøtteavtalene blitt modnet.

Uvanlig stor åpenhet og fleksibilitet

I lys av statens og industriens felles mål om å realisere en CCS-kjede, har alle parter vist en åpenhet og fleksibilitet som ikke er vanlig for andre prosjekter.

– Målet vi ønsket å oppnå for godt over et tiår siden, blir nå virkelighet. Det er et sterkt resultat av et fruktbart samarbeid mellom alle interessenter på tvers av CCS-verdikjeden i Norge, sa Giv K. Brantenberg, daglig leder HeidelbergCement Northern Europe under Northern Lights Summit 2022.

Også Hafslund Oslo Celsio, Northern Lights og Olje- og energidepartementet har pekt på at tillit mellom private bedrifter og myndigheter har vært viktig for å lykkes med Langskip.

Artikkelen er skrevet med bakgrunn i rapporten «Regulatory lessons learned from Longship», som er basert på de erfaringene man har gjort seg i Langskip-prosjektet.

Metode for utslippsgrenser for CO₂-fangstanlegg

Et aminbasert CO₂-fangstanlegg vil produsere små mengder aminutslipp til luft. Aminer kan reagere med andre stoffer i atmosfæren og danne nitrosaminer og nitraminer. Noen nitrosaminer og nitraminer har vist kreftfremkallende effekter i dyreforsøk. Eventuell spredning i miljøet er derfor ikke akseptabelt og bør begrenses. Folkehelseinstituttet har gitt anbefalinger for hvor mye nitrosamin og nitramin som kan tillates i luft og drikkevann. Dette har gitt norske miljømyndigheter en metode for å sette utslippsgrenser for CO₂-fangstanlegg.

For å beregne hva en gitt mengde amin i utslippet gir av utslipp i form av nitr og nitrosaminer, benyttes en avansert modell. Denne modellen benytter avansert atmosfærekjemi, spredningsmønstre og historiske meteorologiske data, for å blant annet beregne mengden nitr og nitrosaminer i nærmeste drikkevannskilde. Det er lagt til sikkerhetsfaktorer og så er utslippsgrensen av amin satt. Utslippsgrensen er relatert til hvor mye røykgass som produseres. For hvert av fangstanleggene på Klemetsrud og i Brevik er det gitt utslippstillatelse til 1 mg amin/Nm3 røykgass.

Pilottester har dokumentert velegnet teknologi

De utvalgte CO₂-fangstteknologiene på de to fangstanleggene har gitt dokumentasjon på spesifikk ytelse knyttet til CO₂-fangst, nedbrytning av aminer og mulige utslipp av aminer til luft fra tidligere teststeder. Dokumentasjon på disse parameterne for spesifikke røykgasser fra et sementanlegg og et avfallsforbrenningsanlegg er tilgjengelig.

Begge fangststedene kjørte en pilottestkampanje på den valgte teknologien på stedet. Pilottestene dokumenterte at teknologien var egnet til formålet og ville oppfylle de strenge utslippskravene ved eksponering for den spesifikke røykgassen.
Både Heidelberg Materials og Hafslund Oslo Celsio bemerket at dette har vært viktig for å forsikre seg om at aminutslippene ikke vil overstige visse nivåer og at nedbrytningsproduktene vil være under grensen som er fastsatt av myndighetene.

Se relaterte artikler på Miljødirektoratet sin nettside som også inneholder vedtakene som er fattet for Heidelberg Materials Brevik og Hafslund Oslo Celsio («Vedtak om tillatelse til forurensende virksomhet»):

• CO₂-fangst reduserer Oslos utslipp
• Karbonfangst vil halvere utslippene fra Heidelberg Materials Brevik

Artikkelen er skrevet med bakgrunn i rapporten «Regulatory lessons learned from Longship», som er basert på de erfaringene man har gjort seg i Langskip-prosjektet.

Hvor farlig er utslipp av CO₂?

Et av hovedrisikoområdene for CCS-kjeden er risikoen knyttet til håndtering av store mengder CO₂.
CO₂ skiller seg fra hydrokarboner på mange måter, og det er viktig å merke seg at det ikke antennes som hydrokarboner. Det er derfor ingen fare for eksplosjon på grunn av antennelse. CO₂ er ikke skadelig for levende organismer i lave konsentrasjoner. HMS-risiko er knyttet til overtrykk og lekkasje av store volumer. Lekkasje av store volumer med høye konsentrasjoner av CO₂ er skadelig for de fleste levende organismer og bør unngås. Les mer om sikker lagring av CO₂ her.

Grensesnitt mellom regulerende myndigheter trengte avklaring

Erfaring fra Langskip-prosjektet viste at grensesnittet mellom de regulerende myndighetsorganene Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (heretter kalt DSB) og Petroleumstilsynet trengte avklaring.

DSB (tilsynsmyndighet på land) regulerer anleggshåndtering av farlige stoffer, inkludert trykksatt CO_2. Direktoratet har gitt nødvendige samtykker til industripartnerne i Langskip.
Petroleumstilsynet (tilsynsmyndighet til havs) har det regulatoriske ansvaret for sikkerhet, arbeidsmiljø, beredskap og sikkerhet i petroleumssektoren. De har utviklet nye forskrifter om sikkerhet og arbeidsmiljø ved transport og injeksjon av CO₂ på kontinentalsokkelen (CO₂-sikkerhetsforskriften).

Under planleggingen av transport- og lagringsinfrastrukturen i Langskip, viste det seg at det ikke var klart hvor ansvaret til DSB stoppet og Petroleumstilsynet startet. Når det gjelder mellomlagring av CO₂ på land før transport i rørledning for permanent lagring i reservoar under havbunnen, er DSB og Petroleumstilsynet generelt blitt enige om følgende:

• DSB er ansvarlig myndighet for håndtering av CO₂ på land. Dette gjelder både ved fangstanleggene og i mellomlageret før transport i rørledning.
• Petroleumstilsynet har ansvaret for transport i rørledningen fra eksportpumpen oppstrøms. Det omfatter nødvendig utstyr og rørsystemer for drift og vedlikehold av rørledningen, samt utstyr og systemer for brønnovervåking og kontroll, og tilhørende nød- og sikkerhetssystemer i forbindelse med rørledning og injeksjonsbrønn. Dette er imidlertid et grensesnitt som kan være komplisert for mottaksfasilitetene. Det kan derfor være behov for konkrete vurderinger av hvor grensesnittet bør gå.

Artikkelen er skrevet med bakgrunn i rapporten «Regulatory lessons learned from Longship», som er basert på de erfaringene man har gjort seg i Langskip-prosjektet. 

Statsstøtte til industripartnerne

Siden CCS ikke var kommersielt levedyktig da Langskip-prosjektet ble påstartet, var det nødvendig å gi statsstøtte til industripartnerne.
Den høye andelen statsstøtte gjør det nødvendig for staten å følge opp prosjektene.

Krevde kostnadsdeling til et maksimumsnivå

Ettersom prosjektene i Langskip er første av sitt slag, er prosjektusikkerhetene høyere enn man normalt vil møte i store industriprosjekter. Industripartnerne krevde derfor kostnadsdeling opp til et avtalt maksimumsnivå (knyttet både til investeringer og drift).

Kan gå i dialog med potensielle kunder

Northern Lights har identifisert en business case for transport og lagring av CO₂: Statsstøtteavtalen gir Northern Lights insentiver til å gå i dialog med potensielle kunder over hele Nord-Europa. Northern Lights potensielle fremtidige fortjeneste vil være basert på tariffen betalt av potensielle nye kunder.

Elementer i regelverket som har vært utfordrende

Det er elementer i regelverket som har vært utfordrende for industripartnerne. Det mangler for eksempel insentiver for fangst og lagring av CO₂ fra biogene kilder og erstatningsansvaret knyttet til eventuelle lekkasjer av CO₂ i kjeden er ikke alltid logisk allokert. Dette er ivaretatt gjennom statsstøtteavtalene.

Må følge lov om offentlige anskaffelser

Den omfattende statsstøtteandelen innebærer at industripartnerne må forholde seg til de omfattende anskaffelsesprosedyrene som følger av lov om offentlige anskaffelser. For noen av industripartnerne skapte dette et behov for å tilegne seg ny kompetanse.

Artikkelen er skrevet med bakgrunn i rapporten «Regulatory lessons learned from Longship», som er basert på de erfaringene man har gjort seg i Langskip-prosjektet.

Ikke slippe ut mer CO₂ enn det som lagres

Hensikten med CCS er å redusere utslipp av CO₂ ved å fange og permanent lagre CO₂ i underjordiske eller undersjøiske reservoarer. Siden CCS krever omfattende investeringer er det viktig at langt mer CO₂ lagres enn det som slippes ut som en følge av bygging, drift og avvikling av CCS-kjeden.

Om Gassnovas kalkulator for karbonfotavtrykk

Verktøyet er basert på en Excel-regnearkmodell og drivhusgassenes utslippsfaktorer er hentet fra åpne og anerkjente databaser. Gassnova har brukt dette verktøyet til å beregne karbonfotavtrykk for Langskip-prosjektet. Følgende alternative verdikjeder er beregnet:

• Årlig fangst av 400 000 tonn CO₂ hos Heidelberg Materials i Brevik, transport med båt 585 km til Northern Lights’ mottaksanlegg i Øygarden på Vestlandet, rørtransport 100 km offshore til et lager 2500 meter under havbunnen.
• Årlig fangst av 400 000 tonn CO₂ på Klemetsrud i Oslo, transport med båt 700 km til Northern Lights’ mottaksanlegg i Øygarden, rørtransport 100 km offshore til et lager 2500 meter under havbunnen.
• Årlig fangst av 800 000 tonn CO₂ i Brevik og på Klemetsrud til sammen, transport med båt de samme distansene som over, rørtransport 100 km offshore til et lager 2500 meter under havbunnen.

Prosjektpartnerne Fortum Oslo Varme, Heidelberg Materials og Northern Lights har bidratt med forbrukstall for sine deler av verdikjeden.

Ta kontakt om behov for tilsvarende beregninger av CO₂-fotavtrykk

I samarbeid med DNVGL og Carbon Limits AS, har Gassnova utviklet et verktøy for å beregne mengden CO₂ som slippes ut når anlegg for fangst, transport og lagring av CO₂ skal bygges, driftes og avvikles. Verktøyet er ikke kommersielt tilgjengelig, men en versjon uten forbrukstall og utslippsfaktorer kan fås ved henvendelse til Gassnova.

Les mer om karbonfotavtrykk her.
Her kan du også lese om CO₂-fotavtrykket fra Langskip, og oppdaterte CO₂-fotavtrykkberegninger fra 2020.

Prosjektmålene til Langskip

For å nå samfunnsmålet har den norske regjeringen definert fire effektmål.
Langskip-prosjektet (som er det største klimaprosjektet i norsk industri noensinne) skal:

• gi kunnskap som viser at det er mulig og trygt å gjennomføre fullskala CO₂-håndtering
• gi produktivitetsgevinster for kommende prosjekter gjennom lærings- og skalaeffekter
• gi læring knyttet til regulering og insentivering av CO₂-håndteringsaktiviteter
• legge til rette for næringsutvikling

Dette viser erfaringene

Prosjektmålene beskriver ønsket effekt fremfor spesifikke og konkrete mål. Dette har ført til forskjellig tolkning av prosjektmålene blant partnerne. På den ene siden har dette gjort det mulig for partnerne å utvikle sine prosjekter for å passe bedre til deres forretningsgrunnlag. På den andre siden har det ført til utfordrende diskusjoner mellom Gassnova og industrielle partnere angående den ønskede ytelsen som legges til grunn i designet av tekniske løsninger.
Å definere klare prosjektmål, ved å for eksempel bruke SMART-prinsippet og sikre tilpasning mellom alle prosjektets interessenter, bør prioriteres høyt i tidlig fase. Dette er spesielt relevant for prosjekter med et komplekst interessentbilde, som vanligvis er tilfellet med CCS-prosjekter.